Andrano Manga (blåfuglvannet)
På lørdags morgen stod vi opp i 6 tida og gjorde oss klare for tur. Rolf og Ole som er ansvarlige for brønn- og pasteuriseringsannlegget, hadde blitt spurt om ikke de ville være med å besøke et prosjekt kalt Blåfuglvannet. Da jeg og Petter ble spurt om ikke vi ville være med på turen takket vi selvfølgelig ja til det. Kjøreturen var på omlag tre timer i retning Morondava, vest for Antsirabe til et sted kalt Andasimafana. Det var overraskende bra vei dit, men utrolig svingete, allikevel gikk det unna i et utrolig tempo. Ofte hadde vi nok med å holde oss fast og se fremover på veien for ikke å bli dårlige, men vi fikk da også med oss mye av den fantastiske utsikten og naturen innimellom. Vi snodde oss oppover og nedover og sikk sakk hele veien, det er ikke snakk om å rette ut veiene her nede, de følger de naturlige formasjonene i landskapet:)

Omsider kom vi frem til Blåfuglsenteret som også kalles Tvillinghuset. Husene her ble bygget med de første pengene prosjektet samlet inn. Etterhvert har prosjektet klart å bygge opp hele 4 landsbyer i nærområdet. Tanken bak er det en misjonær ved navn Enok som står for, som kom til Madagaskar i 1960. Da han kom hit skjønte han snart at menneskene her trengte mat, klær og livsgrunnlag, like mye som de trengte å kjenne evangeliet. Dette førte til at Enok grunnla Blåfuglvannet, samlet inn de første pengene til prosjektet og kjøpte inn landområder, som nå gir nærmere 600 fattige mennesker liv på Madagaskar.

Etter litt kaffe og kake satte vi oss inn i Landroverene igjen og satte kursen for landsbyene. Til den nærmeste var det omlag en halvtimes kjøring på skikkelig Afrikavei gjennom en elv og greier. Landrover med firehjulstrekk og sperre var et minstekrav for å ta seg fram på denne veien, en utrolig artig opplevelse. Plutselig dukket den første landsbyen opp langsetter kjerreveien, midt ute i ødemarka. Folket flokket seg rundt oss da vi kjørte inn i landsbyen, de voksne hilste høflig, mens barna først stod litt på avstand og kikket sjenert. Da Petter drog frem kameraet, knipset noen bilder og viste til barna, var sjenansen plutselig helt borte, alle flokket seg rundt Petter og kameraet mens de pekte og lo. Etter et kort besøk drog vi videre til en av de andre landsbyene som lå et lite stykke unna, før vi returnerte. De fire landsbyene lå nært inntil hverandre i vanvittig flotte omgivelser i høylandet. Det var utrolig å se hva prosjektet hadde klart å få til, med både barne- og ungdomsskoler og egne kirker.

Grunnleggeren Enok døde på tragisk vis på jobb i en trafikkulykke oktober 99, men prosjektet hans lever fortsatt i beste velgående. Fantastisk å se hvor mye en ildsjel har klart å dra igang og betydd for så mange mennseker.

(Kameraet mitt måtte selvfølgelig gå tomt for strøm på turen, men bilder kan sees på bloggen til Petter;)