Opplevelsene tar ikke slutt...
De siste ukene har hatt mye å by på. Selvfølgelig har vi prøvd å lære litt mere gassisk, men i tillegg har vi bla. vært besøk på Tombontsoa, på blindeskole, døveskole og barnehjem her i Antsirabe.

Det var mandag for halvannen uke siden at vi tok turen til landbruksskolen for å få en liten omvisning. En lærerne ved skolen, Renè viste oss rundt på bruket. Han hadde faktisk studert i Norge tidligere og snakket fortsatt litt Norsk (i likhet med flere av de andre lærerne der). Utrolig artig å være tilbake på Tombontsoa, var akkurat slik jeg husket det fra sist. Veldig godt å endelig få se litt skikkelig landbruk igjen. Tombontsoa er vel kanskje et av de brukene som kan minne mest om et norsk gårdsbruk her nede, noe som henger sammen med at skolen har hatt et nært samarbeid med Norge. Under omvisningen fikk vi blant annet se fjøs, med reinrasa NRF(norsk rødt fe) som er et av resultatene av samarbeidet. Ellers hadde de egen mølle der de produserte kraftfôr til både eget bruk og for salg. Grisehus, plansilô og traktorer var andre «severdigheter» skolen hadde å by på. Kjenner jeg virkelig ser frem til å begynne å jobbe her, det kommer til å bli veldig stas!

Har som sagt også vært på besøk på blinde- og døveskole og barnehjem den siste tiden. Det er veldig håpefult å se at det finnes slike tilbud også her på Madagaskar, selv om behovet ikke på langtnær er dekket ennå. Det var nok besøket på blindeskolen som gjorde mest inntrykk. Kan virkelig ikke forestille meg hvordan det vil være å leve tilværelsen i mørke. Samtidig som det var veldig trist å se alle de blinde og døve barna, var det på samme tid utrolig givende, og det fikk meg virkelig til å føle meg takknemlig. Det er jammen ingen selvfølge å bli født med alle sansene i behold. Det å se disse barna sitte på skolebenken, med stor iver suge til seg lærdom, og med et stort velsigna smil om munnen gav meg en tankevekker. Hvor lett lar vi ikke fokuset vårt være på negativitet og ting som er vanskelig. Så mye tid vi bruker på unødvendig stress og bekymring, og lar det ta overhånd. Vi som virkelig har stor grunn til å glede oss over livet på alle mulige måter. Hvorfor finner en ikke den samme gleden og iveren i den Norske skole? Du verden hvor mye vi har å lære av disse barna!!

De tre siste dagene har vi deltatt på den årlige misjonærsamlinga her på DNS, med flott forkynnelse, bønn, lovsang og trivelig samvær med alle misjonærene. Det hele skal rundes av med nordmannsforbunsfest i morgen kveld (de feirer for øvrig 100års jubileum i år) og friluftsgudstjeneste på søndag, det ser jeg veldig frem til!

Fotballspill på barnehjemmet, vazaha mot røkk, vi blei knust av barna:)

Regntida nærmer seg med stormskritt nå, de første skurene har kommet allerede, gassisk regnvær er ikke noe tull! Heldigvis går de over like raskt som de kommer!

Utrolig stilig vinkel på månen her nede:)

Solnedgangene her nede tar virkelig kaka, og de blir bare flottere og flottere for hver dag!

En herlig søndag...
Stod opp kl.5 i dag og spiste frokost med Merethe og Maria. Har ikke akkurat for vane å gjøre det på søndager, men vi hadde planlagt å gå på morgengudstjeneste kl.6 for å prøve noe nytt:) De har nemlig gudstjeneste tre ganger i samma kirken her i Antsirabe på søndager. Litt flere kirkegjengere her på Madagaskar i forhold til Norge kan du si... Kirka rommet ikke mindre enn ca.1500 mennesker, det vil si rundt 5000 hver søndag. På vei til kirka, var det fullt av liv i gatene, ikke bare folk som skulle til kirken, men vanlige folk som svirret i alle retninger. Utrolig artig å se, ikke et veldig vanlig fenomen hjemme tidlig en søndags morgen det heller... Vel framme ved kirka, gikk vi og satte oss helt forrerst oppe på galeriet. Vi tenkte det var kjekt både med tanke på utsikten, og greit i tilfelle vi skulle få behov for litt frisk luft og en beinstrekk i løpet av gudstjenesten. Gassiske gudstjenester kan gjerne dra ut i en tre timer pluss, noe som kan bli noe langvarig for en statskirkegjenger.


Jeg, Maria og Merethe satt på første rad helt for oss selv, mens alle radene bakover var forholdsvis stappa av jevnaldrede unge gassiske gutter og jenter. Tenkte ikke noe særlig over det, før de plutselig midt under gudstjenesten reiste seg og drog i gang lovsangsang av full hals. Da skjønte vi plutselig at vi hadde satt oss på plassen til koret... Når sangen begynte snudde hele kirka seg og kikka opp på oss tre hvitingene som satt noe pinlig berørt på første rad. Vi klarte ikke holde latteren tilbake der vi satt, men prøvde å skjule det så godt vi kunne:) Etterhvert var det rett og slett bare helt fantastisk å sitte der som nærmeste tilskuere å nyte den himmelske korsangen!


Etter offringa sneik vi oss stille og forsiktig ut av kirka og gikk hjem. Vi hadde nemlig planlagt å sykle til Tritriva, en utdødd vulkan som med tiden er blitt fyllt med klart, friskt vann. Vi hadde dermed en lang sykkeltur forran oss, så vi tenkte det var greit å komme i gang før sola blei for intens. Petter blei dessverre ikke med på turen fordi han var syk, så da blei det bare meg og jentene. Etter å ha spist litt, pakka ferdig, handla og fiksa litt på syklene så bar det i vei... Sykklene var ikke helt i tipp topp stand, med mangel av både gir og bremser, men fremover gikk det da, om ikke i superfart:) Utrolig allright å ta turen på sykkel. Da kommer en så mye tettere innpå både naturen, folk og fe, lukter og andre inntrykk, og så får en ikke minst litt trim:) At det gikk litt sakte var egentlig bare bra, for da får en med seg så mye mer. Etter 21 lange km med svette og melkesyre, og med ei skinke som hadde fått skikkelig juling på den hompete landeveien, var utrolig godt å ta seg en dukkert i det grønne klare vulkanvannet:) Etterpå spiste vi en bedre lunsj før vi tok en siste avkjøling.Da klokka nærmet seg fire gikk vi opp til toppen av vulkanen og tok noen bilder av den flotte utsikten, før vi begynte på hjemturen. Nå var det omtrent bare nedover og det begynte å bli litt svalt, så det gikk så det suste:)


Det smakte herlig med en varm dusj og rundstykker til kvelds da vi kom frem til skolen. Vi rakk akkurat frem før mørket la seg. Jeg og Petter avslutta dagen med en skikkelig Actionfilm, etter at jentene hadde køya. En herlig søndag!!!!

Jeg og Maria på vei til kirken, kunne nesten sett ut som første skoledag..

Etter litt pakking og fiksing av sykler, kom vi da oss omsider i vei, strålende vær og humøret på topp!

De fleste syklene var litt lekk, så da var det kjekt at det var små "Sykkelfiks" stasjoner langsetter veien, de blei flittig bruk.

Nok en luftfylling...

Mens vi syklet kom det barn løpende mot oss fra alle kanter og ropte "vazaha, vazaha"(hviting, hviting), og da vi ropte "salama" tilbake, (som betyr hei på gassisk) blei de helt i ekstase. Ekstra stas var det når vi stoppet og tok bilder av dem, de stillte mer enn gjerne opp foran kameraet.

Måtte ha noen drikkepauser og småraster underveis.

Jammen fikk vi ikke se en traktor på vei opp til vulkanen også;)

Her hadde vi syklet mange kilometer fra hovedveien, men også her var det mange som bodde, og livnærte seg på landbruk. Så ut til å være et veldig frodig og grønt område, med både ris, korn og grønnsaksdyrking...

Endelig kom vulkanen til syne:)


Det krydde av firfisler og gekkoer nede i krateret.





Gruppebilde ved Lake Tritriva



Endelig kunne vi kjøle oss ned i det herlige vannet, etter en lang og varm tur.

Et forfriskende bad var det...



Rigging av kamerastativ på toppen av krateret...

Turister..... :)

Etter x antall bilder kom vi da oss omsider hjemover...

Solnedgangen kom mens vi ennå hadde et godt stykke igjen, og da er det ikke lenge før mørten kommer. Måtte jo bare ta seg tid til å stoppe og knipse noen bilder av dette...

Vel fremme til deilig kveldsmat, akkurat før mørket la seg:)

Heisann sveisann:)
Har vært i Antsirabe noen dager nå, og jeg trives bare bedre og bedre for hver dag som går. Bor på den norske skolen sammen med resten av haldstudentene og endel andre norske misjonærer, så det er veldig trivelig. Deilig å komme bort fra Antananarivo og storbylivet, det kan fort bli for mye for en bonde fra landet. Det er mye mer landlig her i Antsirabe, selv om vi fortsatt er i byen. Også er det ikke så stappa med folk her, vi slipper for eksempel at folk går og valser rundt i intimsona vår når man går i byen, og det er litt avslappende:) Det eneste negative med stedet, er at det er veldig mye selgere og tigger her i byen. Det er ikke mulig å gå seg en liten tur utenfor skolen uten at noen henger på deg som klegger for å selge varene sine, eller ber om penger. Merker at det tar på bare å måtte forholde seg til det hele tiden. Verst av alt er det at mange av tiggerne her nede er barn, det er en kultur for at mødrene sender ut ungene sine for å tigge, rett og slett fordi det er mer effektivt. Det gir deg virkelig en støkk når småbarn helt ned i 2-3 års alderen strekker ut hånda og ber om en slant når du går forbi.

Når det kommer til hva vi bedriver tiden med her, så går mye av den med til å lære gassisk. Utrolig artig, men samtidig veldig utfordrende. Godt at vi er så mange sammen som kan hjelpe hverandre, og ikke minst at vi har en så dyktig lærer. Han er flink til å lære bort, og alltid blid og hyggelig:) Det har vært et heidundranes tordenvær her de to siste kveldene med vanvittig flotte lynskjær og skrall over himmelen. Veldig kjekt at det dårlige været alltid kommer om kvelden når det er mørk, da er det kos å sitte inne å drikke kaffe, spille kort og prate, mens regnet trommer på taket!!

Huset jeg bor i på DNS

Flott volleyballbane på tunet som blir flittig brukt:)

Elegant smæsh av Petter!!

Dreamteamet!

Har en innhegning med to artige og agresive skilpadder på tunet...

Gassisk ku...

Godt at det er muligheter for høstjakt også i Madagaskar;)

Heisann Folkens!
Da har det plutselig gått over ei uke siden vi landa her på solskinnsøya, helt utrolig! Har hatt ei helt knall uke i hovedstaden. Da vi ankomm Tana drog vi til NMS sitt hovedkvarter i sentrum av byen. En stille og fredelig perle med god utsikt over byen. Det bodde også endel norske misjonærer inne på området, så jeg fikk nesten følelsen av å være tilbake i Norge. Levde et par dager her i sus og dus. Nesten som å være på hotell, fikk flotte rom og matservering og greier:) Har fått en utrolig hyggelig kontaktperson her, vi kaller Mr. Antenaina. Han har kjørt rundt på oss hele uka, både på omvisning i hovedstaden, til zoo og hele pakka. Han er en utrolig blid og trivelig kar! På søndagen tok han oss også med på gassisk gudstjeneste, som var en veldig spennende, men noe langdryg opplevelse:) Etter et par-tre dager på NMS senteret drog vi til et ungdomssenter i utkanten av byen til et oråde kalt Sabnam. Der møtte vi igjen de andre Haldstudentene fra Connect. Her har vi blant annet hatt et introduksjonskurs i gassisk kultur, religion, litt språk, samt praktiske ting som å handle på markedet og å ta bussen. Utenom undervisninga, har vi brukt tiden på å prøve ut litt gassisk matlaging, slappe av og vi har endelig fått spilt volley igjen!

I dag pakket vi sakene og satte kursen mot Antsirabe, som ligger ca. tre timer sør for hovedstaden. Vi ankom Den Norske Skolen i kveldinga, godt å være tilbake på kjente trakter. Her skal alle 8 være samlet de neste fire ukene for å lære gassisk, det gleder vi oss til!

Både godt og litt rart å være tilbake på Madagaskar. Her går alt i Malagasy time som de kaller det, noe som er usedvanlig avslappende og behagelig. Har flotte dager her på øya, men de flyr av sted, noe som vel bare er et godt tegn! Håper alt står fortsatt bare bra til der hjemme i Norge, og med alle Halstudenter der ute!