En smule annerledes jul...

Etter en lang men flott juleferie var det utrolig godt å komme tilbake til Antsirabe og Den Norske Skolen, nesten litt som å komme hjem. Det har vært en veldig allreight, men noe spesiell jule- og nyttårsfeireng. Kan vel ikke nekte for at tankene gikk hjem til Norge noen ganger i løpet av ferien, veldig rart å være på Madagaskar i over 40 grader + når en veit at det er snø og 20 blå der hjemme i Norge. Det blei rett og slett litt fjernt å feire jul på en strand i sommervarmen, men det var kanskje litt greit også, så blei ikke hjemlengselen for stor;) Selv om feiringen var noe spesiell og utenom det vanlige, er jeg veldig takknemlig for å ha fått lov til å oppleve det. Jeg forbinder jula veldig lett med mye stress og mas, og det er lett å henge seg opp i de feil tingene. Ved å være her nede har jeg kanskje klart å se litt lenger enn bare julekjaset og maset og til det en faktisk setter pris på ved jula, til det som faktisk betyr noe.

Tror jeg vil la noen av bildene fra ferien tale for seg denne gangen......

Noe av det første jeg gjorde når jeg kom til Touliara var å snaue av meg håret, første natta bodde vi på et nonnekloster uten vifte og aircondition, det ble litt for varmt når det var vindstille og nærmere 40 grader +. Litt synd at jeg ikke hadde tilgang på annet enn barberhøvel, ble vel kanskje i korteste laget...

Solnedgang ved havet....

Et av stedene vi drog til hadde var det så dårlig vei at vi måtte ta båt, siden det var så langgrundt tok vi oksekjerre ut til båten.

Fiskebåter var det flusst av langs kysten. Det var stort sett fiske og turisme folk livnærte seg på der nede, og under krisa som nå lenge har herjet her har det vært heller dårlig med turisme..

Noen landskapsbilder fra kjøreturen...

Togtur fra Manakara til Fianarantsoa

Fjelltur i Tsalofjella

Hei hå så var det omsider jul igjen.....
Da var plutselig jula over i år igjen. Det har vært en flott jul, men også noe uvanlig kan man trygt si. Vi har til nå vært på et flott lite sted kalt Anakao, en liten sjarmerende fiskelandsby litt sør for Touliara. Dagene har vært fyllt med bading, soling, volleyball og dykking. Det er så som så med internett og telefondekning her nede, så veit ikke når jeg får det igjen. Derfor vil jeg med dette ønske allle en fortsatt god jul og et riktig godt nyttår! Hilsen Olve og Petter.

Nandeha nividy mololo any Manandona isanandro aho!
Sist søndag var det plutselig tomt for grass på jordene på Tombontsoa, kuene gikk dermed inn i en liten fasteperiode. Først på mandag samlet lærerne seg for å finne en løsning på problemet. Planlegging er et nokså ukjent begrep her nede i de fleste sammenhenger.

Det gikk rykte om at rishøstingen var i gang i Manandona, en liten lansby sør for Tombontsoa. Det eneste fôret som synes å kunne oppdrives i nærheten, så ut til å være nettopp denne halmen, og det ble dermed løsningen på problemet. Denne uka har derfor vært fylt med kjøring frem og tilbake til Manandona for å prøve å skaffe fôr til de rundt 80 melkekyr i tillegg til kviger og kalver. Det er ikke rare fôret, knapt nok vomfyll, men de er inne i vanskelige tider ved Tombontsoa. Silôberegningene slo feil og grasavlingene har vært dårlige. Heldigvis er regntida nå kommet slik at de snart igjen vil kunne høste gras på egne jorder.

Omkring tre mil sør for Tombontsoa ligger den frodig lille perlen Manandona. Fremkomstmiddelet var en sliten liten Mercedes lastebil og sjåføren, Daniel en livlig kar med humoren på rette plassen, så vi har hatt noen riktig trivelige turer. Der vi tuslet avgårde i 30-40km/t ble det nok av tid til å nyte de flotte omgivelsene også. Med oss på vegen kjøpte vi inn masse banan og letchi så vi riktig storkoste oss gjorde vi. Petter har dessverre vært sengeliggende med influensa hele uka og har bare måtte tatt det med ro stakkar..

Ut på tur aldri sur:)

På vegen møtte vi deltakere i Tour de Mada, vazaha i tet;)

Det frodige vakre Manandona.....

Halmen kom fra tørrlandsris, minner om korn, men trenger litt mer vann enn vi er vant med..

Selve treskingen foregikk ved at man slo bunter av rishalm mot en tømmerstokk på bakken. Når treskinga var ferdig feide man risen sammen og hadde den i sekker, det var overraskende effektivt faktisk...

Rishalmen som lå utenfor kjørbar veg, måtte bindes sammen i bunter og bæres...

Sjåføren Daniel på toppen av molololasset(halm på gassisk)

Fredagskos rundt adventsbålet

Da var nok en arbeidsuke på Tombontsoa over, utrolig hvordan tiden flyr avsted... Det nye av uka er at vi har etablert oss i eget hus etter å ha bodd på internatet i tre uker, litt godt å ha noe for seg selv også må jeg ærlig inrømme, har nok fått min porsjon internatliv etter tre år på internatskole... Deilig å kunne sove i en seng som også er lang nok da;)

Selv om Moiene nå har reist hjem har det ikke vært mangel på arbeid, mer enn nok å henge fingra i, og det ser lyst ut med tanke på tiden fremover også! Utenom arbeidstiden sitter vi stort sett å slapper av til julemusikk, leser, spiller spill, har besøk av venner og koser oss! Neste uke skal jeg få laget en adventskrans av noe slag også har jeg tenkt, og hvem veit, kanskje vi får til litt adventsstemning her på Madagaskar også etterhvert.... Etter å ha fiksa opp ei forfallen liten smie på verkstedet i dag, fyrte vi opp, måtte jo forsikre oss om at den funka tenkte vi;) Egentlig var det nok lengselen etter litt bålkos som dreiv oss mest tror jeg, uten å tenke særlig over det blei vi sittende rundt den lille smia og kikke i flammene en times tid. Rart hvordan freden og roen senker seg og tida flyr når en sitte slik å bare kikker inn i flammene...

Vårt nye hjem!

Av treskeren vi begynte å demontere første uka, er det nå bla. blitt laget søplekasse og feiebrett, det er i alle fall tanken bak, hva det faktisk ser ut som er jo en annen sak:)

Petter har jobba med systematisering på lageret uka som har gått, her foran den nye verktøytavla med verkstedlærlingen Lala

Boniteten ser nå i hvertfall ut til å være god her på Madagaskar!

Jeg kan puste lettet ut...
I dag var jeg hos legen og fikk resultatet etter prøvene. Jeg fikk et brev av legen, det var på fransk, så det var ikke mye jeg forstod. Da jeg senere fikk det oversatt, viste det seg at prøvene var negative. Jeg kan puste lettet ut, ingen amøber! Da gjelder det bare å holde seg unna tvilsom salat fremover;) Magen er også blitt mye bedre, kanskje det bare var psykisk... Nå reiser jeg tilbake til Tombontsoa, klar for en ny uke!

På flyttefot igjen...
Etter tre uker på et av internatrommene på Tombontsoa, med nudler og pasta tre ganger til dagen var jeg og Petter enige om at vi hadde hatt det både vel og bra, men at det nå skulle bli godt å få sitt eget hus og hushjelp atpåtil. Brødrene Moi som vi nå har jobbet med i tre uker, drog i går tilbake til Norge etter vel utført oppdrag ved Tombontsoa. Det var delte følelser ved deres hjemreise. Tiden med Moiene har vært veldig lærerik, samtidig som vi har hatt hyggelig selskap og arbeidskolleger. Samtidig føler jeg meg veldig klar for å bare ha gassere rundt meg en tid. Helt siden vi kom til Madagaskar har vi alltid hatt norske rundt oss. Det skal nå bli godt å overlates mer eller mindre til seg selv, gasserne og språket ikke minst. Har da fått brukt Gassisken mer og mer, men har samtidig alltid hatt mulighet til å kommunisere med mange norske, og det er jo fort gjort:)

Denne uka fikk jeg og Petter være med på lærermøte ved Tombontsoa, det var veldig interressant. Der gikk vi gjennom ting som må taes tak i ved bruket, det ser ut til at vi i alle fall skal slippe å kjede oss i tiden som kommer, og det er jo bra. Planen fremover er i grove trekk å være mest med på de to avdelingene vi hittil også har arbeidet ved, nemlig verkstedet og fjøset. I fjøset er det nok av ting å ta tak i og utbedre på sin side, mens det også er bruk for mye hjelp til sveising, skruing og fiksing på verkstedet, noe som passer oss utmerket. Per i dag renner landet fra møkkalagerene og ut i intet, samtidig som det brukes mye penger til kunstgjødsel ved Tombontsoa. Dette er en ressurs som burde vært nyttiggjort på annen måte enn grøftefyll! Vi har lekt litt med tanken på planlegging av gjødselkummer for landet fra ku- og grisehus ved skolen, så vi får se hva det blir tid og kunnskap til etterhvert, men dette er et prosjekt jeg tror kunne vært meget spennende og lærerikt å være med på! I uka som har gått har vi blant annet gjort siste finpuss på pasteuriseringsanlegget, skrudd og fiksa på maskiner mens brønnen fullføres i denne stund. Hittil har helsa også holdt seg ovverraskende bra, men den siste uka har det vært noen rare lyder fra magen, og forskjellen på det som har kommet ut foran og bak, merkverdig liten, null motstand:) Har hørt at det er mye amøber ute å gå for tiden, så da er det dumt å ta noen sjanser tenkte jeg, noe som resulterte i legebesøk. Svaret får jeg på mandag, så frem til da får jeg bare slappe av, ta livet med ro og vente i spenning:)

Da var endelig pasteuriseringsanlegget ferdig og klart for testing

Betongblanding til brønnen. Blandingene ble tømt på bakken for siden å spas opp i bøtter som ble firet en og en ned til forskalinga. Det var mange arbeidere i sving, så jobben gikk utrolig nok radig.

Forrige uke....

I går ble siste ringen ferdig, nå er det bare montering av pumpa som gjenstår

Petter i sving med lagerbytte på tilhengerhjul

På grunn av lite regn, har det tatt uvanlig lang tid før grashøstinga kom i gang i år, slik ble matproblemet løst en gang i forrige uke; alle kvigene ut på luftetur:)

Endelig kom grashøstinga i gang. Foret høstes direkte dag for dag og kjøres til dyra. I februar er maisen forhåpentlig høsteklar, denne er det som legger silogrunnlaget.

En gjeter ute på tur i Antsirabe for å beite med geitene sine

På mandagen fikk jeg tatt en tur opp på vanntårnet, en fantastisk utsikt....

Kufjøset fra fugleperspektiv;)

Andrano Manga (blåfuglvannet)
På lørdags morgen stod vi opp i 6 tida og gjorde oss klare for tur. Rolf og Ole som er ansvarlige for brønn- og pasteuriseringsannlegget, hadde blitt spurt om ikke de ville være med å besøke et prosjekt kalt Blåfuglvannet. Da jeg og Petter ble spurt om ikke vi ville være med på turen takket vi selvfølgelig ja til det. Kjøreturen var på omlag tre timer i retning Morondava, vest for Antsirabe til et sted kalt Andasimafana. Det var overraskende bra vei dit, men utrolig svingete, allikevel gikk det unna i et utrolig tempo. Ofte hadde vi nok med å holde oss fast og se fremover på veien for ikke å bli dårlige, men vi fikk da også med oss mye av den fantastiske utsikten og naturen innimellom. Vi snodde oss oppover og nedover og sikk sakk hele veien, det er ikke snakk om å rette ut veiene her nede, de følger de naturlige formasjonene i landskapet:)

Omsider kom vi frem til Blåfuglsenteret som også kalles Tvillinghuset. Husene her ble bygget med de første pengene prosjektet samlet inn. Etterhvert har prosjektet klart å bygge opp hele 4 landsbyer i nærområdet. Tanken bak er det en misjonær ved navn Enok som står for, som kom til Madagaskar i 1960. Da han kom hit skjønte han snart at menneskene her trengte mat, klær og livsgrunnlag, like mye som de trengte å kjenne evangeliet. Dette førte til at Enok grunnla Blåfuglvannet, samlet inn de første pengene til prosjektet og kjøpte inn landområder, som nå gir nærmere 600 fattige mennesker liv på Madagaskar.

Etter litt kaffe og kake satte vi oss inn i Landroverene igjen og satte kursen for landsbyene. Til den nærmeste var det omlag en halvtimes kjøring på skikkelig Afrikavei gjennom en elv og greier. Landrover med firehjulstrekk og sperre var et minstekrav for å ta seg fram på denne veien, en utrolig artig opplevelse. Plutselig dukket den første landsbyen opp langsetter kjerreveien, midt ute i ødemarka. Folket flokket seg rundt oss da vi kjørte inn i landsbyen, de voksne hilste høflig, mens barna først stod litt på avstand og kikket sjenert. Da Petter drog frem kameraet, knipset noen bilder og viste til barna, var sjenansen plutselig helt borte, alle flokket seg rundt Petter og kameraet mens de pekte og lo. Etter et kort besøk drog vi videre til en av de andre landsbyene som lå et lite stykke unna, før vi returnerte. De fire landsbyene lå nært inntil hverandre i vanvittig flotte omgivelser i høylandet. Det var utrolig å se hva prosjektet hadde klart å få til, med både barne- og ungdomsskoler og egne kirker.

Grunnleggeren Enok døde på tragisk vis på jobb i en trafikkulykke oktober 99, men prosjektet hans lever fortsatt i beste velgående. Fantastisk å se hvor mye en ildsjel har klart å dra igang og betydd for så mange mennseker.

(Kameraet mitt måtte selvfølgelig gå tomt for strøm på turen, men bilder kan sees på bloggen til Petter;)